Drøm eller mareritt
//Charlotte Babb
Living out our dreams
MK3A
Jeg føler egentlig en god blanding av ingenting og alt for mye. Pluss og minus, det blir vel alltid pluss. Med andre ord, har jeg ikke kontroll på alt som skjer av følelser. Jeg kan vel sammenlikne det med en mental overdose. En overdose av følelser, hendelser og tanker. Jeg klarer ikke lenger samle sammen det jeg hadde, å feie opp de siste knuste minnene fra en ungdomstid, hvor alle befant seg på samme side. Om vi ikke var på samme side, var vi i alle fall ved hverandres sider. Mine håp er at ikke ord blir til luft, eller kanskje det er akkurat det jeg vil. Vi kan ikke leve uten luft, og jeg kan ikke leve uten håpet. Hele mitt hjerte savner samholdet som engang gnistret og lyste. Selv om milene har blitt lengre, og avstanden utenkelig, vil jeg at ord blir til handling. Der ser dere, følelsesmessig kaos.
Jeg gruer meg, jeg føler meg ikke god nok, og jeg klarer ikke fokusere.
Jeg aner ikke hva poenget mitt var, men før hadde jeg i alle fall en vakker klasse. Det fortjenter litt oppmerksomhet. Vi hadde et miljø som var sjeldent, og en felles forståelse ikke engang vår lærer kunne sette ord på. Akademiet vil aldri se en så fet klasse som oss. Takk.
You used to cry.
....
Resten av ditt liv.
//privat - Takk til modell(er)
Det var vel på tide. Jeg skal ikke grave rundt grøten. Jeg er umulig. Har ikke orden, og er verken definisjonen av rydddighet eller punktlighet. Det er ingen god begrunnelse, finnes ingen forklaring og samvittigheten min er i sin skjønneste orden. Med andre ord. Livet er ikke så hardt som alle skal ha det til. Du er som oftes undervurdert, din fermtid er under utvikling. Du trenger ikke stresse, ingen skal ta fra deg noe. Alt kommer til sin rett. I denne verden kan du ikke sette en fot, uten urettferdighet. Det er derfor jeg ler. Ingenting er logisk.
Alt som er vakkert, kan brenne.
//privat
Det dufter friskt. Ikke så friskt som en klar morgenkvist, en tidlig vårdag. Duften av sommer har tatt over rommet. Selv om det bare en innbilling, er det en virkelig duft. Kan noen gjette hva jeg lukter? Tviler sterkt, jeg har ikke de mest kreative leserene. Jeg har jo i grunn ingen lesere i det hele tatt. LOL. Anyways, jeg er opptatt nå. Tenkte jeg bare skulle vise hvor flink blogger jeg er. LOL2
En ting er i alle fall bombesikkert, russefeiringen 20-Ølløv blir den beste! No kidding. Jeg har nå endelig fått min del av russedressene til joggebukser. Dermed er jeg offisielt klar, (hvis vi ser i bort i fra at jeg mangler en del viktige småting.) BRING IT ON! jeg er klar. Nå må jeg slutte å skrive, ellers blir alt bare gledes tekst, og den blir random. Adjø.
p.s ja, jeg har endret designet en smule. LOL3
Nå har jeg brutt alle regler som det bryte går.
//privat
Jeg kunne ønske at ting kom lett. At ikke alt var en evig beskymring, kamp og fortvilelse. At folk motiverte hverandre, istedenfor at de bare drar all motivasjonen min ut av meg og bruker den selv. ja, jeg er klar over at jeg ikke har blogget på evig tid. Ja, jeg er klar over at alle innleggene mine er emo. Til og med i den lyseste tid for Norge som nasjon. Jeg tror ikke på at vi har følt et så sterkt felleskap før, ikke engang etter unionens frihetskamp. At hele Oslo sentrum er fylt opp av godt over 120 tusen mennesker, som alle gaper av full hals. I et felles kor sang alle nasjonalsangen. Gåsehud. Nei, emo tiden min er ikke over ennå. Jeg ligger etter tidsskjema i skolesøking, jeg tviler på meg selv og jeg vet ikke hva jeg vil. Om ikke det var nok, har jeg et hode som koker over av tanker, arbedisoppgaver, jobb og nedtelling til selveste startskuddet. Selvfølgelig snakker jeg om russetiden 2011!! Blir vel ikke råere enn det. Dere spør om ikke det er motivasjon nok? Som nevnt tidligere, har noen suget ut all motivasjonen i meg. Kan du/dere levere den tilbake? please.
kanskje det
Jeg vet sannelig ikke hva som er verst. At jeg ikke har spist på flere timer, fordi jeg ikke orker å reise meg fra sengen, eller at maci har bestemt at det er fult i minnet. Den klarer ikke lagre mer. Jeg mener, jævlig flott er det, når alt jeg trenger her i verden er å lagre og rydde opp i harddisken. Som i grunn bare er en unnskyldning til hvorfor jeg tilbringer hele helgen alene på rommet mitt, med en haug av halstabletter, vann, snytepapir og hodepinnetabletter. Forresten har jeg tatt solhatt, sånn 4 ganger daglig og jeg lever på tran som eneste matbit, vis du kan kalle det matbit. Sterkt-overdrevet har ikke naturmedisinene hjulet stort, og at det hele helgen har vært strålende vær hjelper ikke akkurat på humøret. Været burde vært, trist, grått, snøende, stromish og svart. I stedet har værgudene hørt på alle de søte ord fra alle de søte mennesker rundt om på østlandet om å la det komme til noen lys sterke solstråler. Noe som i grunn er ekstremt fail av værgudene, men "hvem bryr seg?" Jeg har en dukende smerte i hodet, en sårere hals enn et brannsår på leggen, og jeg har gratis konsert for hele huset.. natten lang. Det er vel like før jeg blir kastet på hodet og ræva ut av huset, jeg er jo gammel nok til å ta vare på meg selv.
Og når vi snakker om det. Jeg vet ikke hva som er verst. Den konstante hoste-konserten jeg holdet for alle rundt meg, eller den klagende stemmen i hodet mitt over en mil lang liste jeg liksom.. "burde-burde" men hvem liker å gjøre ting man burde gjøre.. Vis du gjør det, bare gi opp å lese min blogg. Jeg blir mer gal.. (ja, her la jeg til MER, fordi de fleste allerede karaktiserer meg som gal) av å tenkte på at jeg ikke har søkt skole. Jeg har ikke engang gjort noe for å i det hele tatt få til noe. (sterktoverdrevet-igjen) Det er så mye jeg har lyst på! Lyst til å gjøre! Men nå svir øynene mine enda mer.. jeg er nesten redd for at jeg kan få sånn, svime-av-når-det-mist-passer-opplegg.. Det hadde ikke passet meg så bra. Natta.
p.s - skrevet forrigeuke, jeg bare drøyer med å poste innlegg når jeg ikke finner et passende bilde. Men her kommer teksten, uten bilde. en uke forsent. Noen sa engang:"bedre sent, enn aldri"
For every dark night, there's a brighter day.
//privat
Jeg får det man kan kalle vindpust av angst. Angst for at jeg burde ha gjort noe jeg ikke har gjort. Angst for at jeg ikke kommer inn der jeg ville-burde-skulle.. At planer bare går i vasken, og den improvisasjonsdelen av meg bare detter sammen i tusen biter. Jeg løper bort til den nærmeste kosten, men bitene forsvinner bare i utallige retninger. Da jeg endelig ankommer skjebne stedet, er alle bitene forsvunnet. Jeg har i alle fall drømmer. Om ingenting, er det i alle fall noe. Kanskje jeg ikke kan skryte av det, dele dem, eller sette dem inn i virkelighetens perspektiver. En ting er i alle fall sikkert. Drømmene mine forsvinner aldri, de knuses ikke. Om en ting går i vasken, betyr ikke det at du bare skal dette ned på dine kneer, og aldri reise deg. Det betyr akkurat det motsatte, reis deg. SMIL. Det finnes ikke noe mer irriterende, enn en smilende taper. For mens dere drar - stresser - har alt under kontroll. Så skal jeg fortsatt være her, jeg skal smile. For mitt mål er å være/bli - lykkelig. Derfor chiller jeg den her, mens det er kaos rundt meg. Husk at du bare lever en gang.
Forresten! Det dette innlegget egentlig skulle handle om, var mitt tunge, vonde og dunkende - feberiserende hode. Men siden jeg har skrevet en sånn fabelaktig tale om mine indre tanker. LOL, kos dere med den, også skal jeg dope meg ned på smertestillende, knaske halstabletter og drikke varm melk med honning. LOVE LIFE.
Drømmen om livet.
foto: privat
Jeg kan vel ikke si at jeg har gitt bloggen så mye av min tid. Dyrebare tid. Du er jo bare ung engang i livet, og jeg velger å bruke min tid på jobb. Ja, jobb eller håndball. Klart, håndballen har vel ikke okkupert all tiden min. Jeg sparer til lappen, russebilletter, russetransport, russe-ting, russe-drikke (alkoholiserende), klassetur, mørkekjøring, STUDIENE til nestår. Fordi, livet virker som en liten uskrevet bok. Det er din jobb å fylle ut sidene. Jeg har sykt lyst til å ha en stor, rik, morsom og eventyrlig bok. En bok jeg kan lese flere ganger når jeg ikke lenger er ung og fri. Jeg hater at vi har tusen millioner valgt å ta konstant. Livet er så enkelt som du selv gjør det til. Det er akkurat som å dømme en håndball kamp, som aldri tar slutt. Avgjørelse på avgjørelse som påvirker resultattavlen. Men, selv om jeg ikke aner hva som skjer i femtiden. Er det en ting som er bombesikkert. I morgen er det en ny dag, som er starten på resten av livet mitt. Og jeg skal være lykkelig, jeg skal BLI lykkelig og jeg skal for alltid være lykkelig.
future. Love.
foto: privat
Når du begår den store feilen, den som plager deg i uker - månder og eviglange timer etterpå. Så går det opp for deg at, livet ditt er ikke noe du venter på. Livet ditt skjer nå, det er nå. De store feilene som plager deg i evigheter etter avgjørelsen, det er ditt liv. Ønsker du å bruke livet ditt, på å plage deg selv med dumme avgjørelser.. eller skal vi bare gå videre. Skal vi la det som ble gjort, bli lagt i minne. Starte på nytt, og fortsette å leve et liv.. uten de mange evighetslage plagene i ettertid. For livet ditt er det som skjer nå, mens du er opptatt med å lage unnskyldninger og plage deg selv.
